Å leve med diabetes kan være utfordrende i seg selv. Når det kombineres med en spiseforstyrrelse som anoreksi, bulimi eller insulinunnlatelse (diabulimi), blir hverdagen og behandlingen mer kompleks.
Vi må tørre å se nærmere på disse utfordringene for å finne måter å håndtere dem på. Målet er en bedre livskvalitet og tryggere diabetesbehandling for de som rammes.
Mange kan ha et anstrengt forhold til mat uten at det nødvendigvis er en diagnose. Når noen viser uregelmessige spisevaner, som rigide ritualer, angst rundt mat, overspising eller en besettelse av vekt, kalles det ofte "forstyrret spisning".
Det er først når disse vanene begynner å forstyrre evnen til å fungere i hverdagen, og går utover både fysisk og psykisk helse, at det defineres som en spiseforstyrrelse.
Personer med diabetes er mer utsatt for å slite med matangst og svingninger i vekt enn befolkningen ellers. Det sterke fokuset på medisiner, kosthold og trening som kreves for å håndtere sykdommen, kan dessverre bidra til å øke risikoen for å utvikle en spiseforstyrrelse. Nyere studier tyder på at både type 1 og type 2 diabetes kan øke risikoen for restriktive spiseforstyrrelser.
Spiseforstyrrelser påvirker helsen og forholdet til mat betydelig, og kan i verste fall være livstruende. Her er noen av de vanligste formene:
Det er viktig å kjenne til varseltegnene. Mentalt kan dette vise seg som en sterk frykt for vektoppgang, et behov for kontroll, eller at man stadig sjekker speilet for feil ved eget utseende. Humørsvingninger, irritabilitet og depresjon er også vanlig.
Andre adferdsmessige tegn kan være:
Fysisk kan spiseforstyrrelser gi symptomer som vekttap eller vektøkning, dårlig søvn, uregelmessig menstruasjon, svimmelhet og tørr hud.
For personer med diabetes finnes det en spesifikk og svært alvorlig utfordring: Diabulimi, eller insulinunnlatelse.
Dette er en tilstand hvor personer med diabetes bevisst hopper over eller reduserer insulindosene sine for å unngå vektoppgang. Det regnes som den vanligste spiseforstyrrelsen blant de som lever med diabetes.
Når man ikke tar nok insulin, stiger blodsukkeret. Kroppen begynner da å bryte ned fett raskere og skiller ut overflødig glukose gjennom urinen, noe som fører til et raskt kaloritap.
Dette er livsfarlig praksis. For personer med type 1 diabetes er insulin nødvendig for å overleve. Å hoppe over doser kan føre til diabetisk ketoacidose (syreforgiftning), en tilstand som krever øyeblikkelig hjelp. Over tid øker det også risikoen dramatisk for senskader på øyne, nyrer og nerver.
Årsakene er sammensatte. Det konstante fokuset på vekt, telling av karbohydrater og behovet for å lese innholdsfortegnelser nøye kan være triggere.
Mange opplever vekttap før de får diagnosen type 1 diabetes, for så å gå opp i vekt igjen når insulinbehandlingen starter. Dette kan være vanskelig å akseptere for mange, og kan føre til at noen begynner å kutte ut insulin.
Diabulimi skjules ofte godt, men det finnes tegn man kan se etter. Fysiske tegn på høyt blodsukker inkluderer tørste, hyppig vannlatning, tåkesyn, utmattelse og gjentatte episoder med syreforgiftning (DKA). En HbA1c på 9.0 prosent eller høyere kan også være en indikasjon.
Jo tidligere en spiseforstyrrelse oppdages, desto større er sjansen for å bli frisk. Diabulimi er ikke alltid en enkeltstående diagnose i det mentale helsevesenet, og kan derfor bli oversett.
Effektiv behandling krever ofte et team av spesialister, inkludert endokrinolog, psykolog med spesialisering på spiseforstyrrelser, og klinisk ernæringsfysiolog.
Det viktigste du kan gjøre er å be om hjelp. Du er ikke alene. Snakk med noen du stoler på, eller ta det opp med legen din. Å bryte sirkelen er tøft, men med riktig støtte er det fullt mulig å bli frisk.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Få inspirasjon, praktiske tips og personlige historier som gjør hverdagen enklere for deg og dine.